Romantikken varte fra ca. 1800 - 1840. Romantikken begynte senere og varte noe lenger i Norden enn resten av Europa. Opprinnelsen av Romantikken var i Tyskland. Der kjennetegnes den som en reaksjon på opplysningstiden, hvor verdier som fornuft og forstandighet ble lovprist. I romantikken lengtet folket etter andre sider ved mennesket - det som har med følelser å gjøre. Glede over den urørte naturen, sansen for det enkle og folkelige, og lengsel etter det som fantasien kunne skape og som slett ikke alltid stemte med fornuften, var det romantikerne var opptatt av.
Under romantikken oppstod det et nytt syn på dikteren. Han ble betraktet som et geni, og en budbringer. Dikteren var en som tok i mot sannheter, og gjennom sin egen diktning uttrykte han dette slik at vanlige folk skulle forstå. Det skulle være et skille mellom kropp og ånd, og det ble hevdet at dikteren stod Gud nærmest. Diktningen skulle vise det indre i mennesket, der følelser og fantasi rådet. Sentrale diktere fra Romantikken i Norge er Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Rousseau fra Sveits var en sentral filosof med sitt annerkjente ordtak "tilbake til naturen".
Synet på kunst endret seg også i romantikken. Kunsten ble nå et privilegert ståsted som kunne fange opp virkeligheter som det blotte øye og den rene tanken ikke hadde adgang til. Kunstneren overtok på en måte deler av det tradisjonelle presteskapets rolle fordi de annekterte muligheten til å si noe om det hinsidige, altså det kirken ikke informerte om.
Et kjent bilde er "Brudeferden i Hardanger", malt av Adolph Tideman og Hans Gude. Bildet er fra 1848:
Bilde av Henrik Wergeland (1808-1845):
