Nyromantikken oppsto som en reaksjon på tidligere tendensdiktning, og startet rundt 1890-årene. En kjent forfatter fra denne tiden er Knut Hamsun. Knut Hamsun var et navn Knut Pedersen lagde seg senere. Han ble født i Lom, som ligger i Gudbrandsdalen, men flyttet som liten til en gård, Hamsund i Nordland. Han sjal navnet Hamsund, og brukte det som sitt eget. Hamsun er etter en stavefeil fra en danskforlegger. Et av hans kjente verk er den nyromantiske romanen "Victoria" fra 1989.
"Victoria" blir kalt en kjærlighetsfantasi. Johannes, møllerens sønn, og Victoria, slottsherrens datter, elsker hverandre, men ytre vanskeligheter stiller seg i veien for deres kjærlighet. Den sosiale avstand mellom dem er for stor, og Victoria blir tvunget til å forlove seg med den rike Otto.
fredag 5. november 2010
tirsdag 26. oktober 2010
"Hjernen er alene"
"Hjernen er alene" er skrevet av deLillos. I sangen får vi høre om jeg-et, som føler seg alene i verden. Det virker som jeg-et ikke finner sin plass i samfunnet, slik at omgivelsene virker fremmede.
"Jeg roper hjelp
Selv om jeg vetAt ingen vil høre meg"
Jeg-et er alene, og skildringene av jeg-ets følelser og omgivelser fremhever at det ikke har noen spesiell tilknytning. Jeg-et har en fremmedfølelse av verden. 
"Jeg ser"
Diktet "Jeg ser" er av Sigbjørn Obstfelder, og han er en av Norges første modernistiske diktere. Det kommer frem ved at han anvender modernistiske trekk som fremmedfølelse, noe som kan være temaet i diktet "Jeg ser". På slutten av diktet blir vi fortalt at det lyriske jeget ikke føler seg hjemme blant alt det som det står og betrakter. Det lyriske jeget zoomer seg gradvis nedover fra skyene på himmelen, og vi følger det lyriske jegets blikk helt ned til enkeltindivider som går på jordens overflate. Vi opplever her at rekkefølgen av hendelsene er kronologiske.
torsdag 23. september 2010
Realismen og "En folkefiende"
Realismen kom som en reaksjon på den tidligere epoken romantikken, og finner sted fra ca. 1870 til 1890. Perioden kalles realismen fordi det ble lagt vekt på å beskrive virkeligheten objektivt, altså slik den er. Miljøet som ble skildret var hovedsakelig det borgerlige hjem. Det var sannheten som skulle frem til befolkningen, uansett om det gjaldt litteratur eller kunst. Det viktigste med verkene var å kritisere samfunnsforholdene.
Georg Brandes skrev så flott: "Det som viser at litteraturen lever, er at den setter problemer under debatt." Dette betyr rett og slett at forfatterne i "god" litteratur skulle velge emner fra samfunnslivet, f. eks; fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke, tvangsekteskap, osv.
Dette gjenspeiler seg i Henrik Ibsens drama "En folkefiende". Handlingen i dette dramaet utspiller seg midt i et samfunn hvor en sterk mann gjør opprør mot resten av samfunnet og statsmakten, på grunn av noe han virkelig mener er rett. Forholdene i en folkefiende blir skildret slik de var på den tiden, og man får innblikk i alle konflikter og løgner som foregikk. Ibsen la stor vekt på å skildre urettferdigheten i "En folkefiende", og ville at sannheten skulle frem. Ibsens "En folkefiende" setter samfunnsproblemer under debatt, har samfunnskritisk perspektiv, har handling fra samtiden og presenterer hverdagslige personer og situasjoner, noe som kjennetegner litteraturen fra realismen.
Georg Brandes skrev så flott: "Det som viser at litteraturen lever, er at den setter problemer under debatt." Dette betyr rett og slett at forfatterne i "god" litteratur skulle velge emner fra samfunnslivet, f. eks; fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke, tvangsekteskap, osv.
Dette gjenspeiler seg i Henrik Ibsens drama "En folkefiende". Handlingen i dette dramaet utspiller seg midt i et samfunn hvor en sterk mann gjør opprør mot resten av samfunnet og statsmakten, på grunn av noe han virkelig mener er rett. Forholdene i en folkefiende blir skildret slik de var på den tiden, og man får innblikk i alle konflikter og løgner som foregikk. Ibsen la stor vekt på å skildre urettferdigheten i "En folkefiende", og ville at sannheten skulle frem. Ibsens "En folkefiende" setter samfunnsproblemer under debatt, har samfunnskritisk perspektiv, har handling fra samtiden og presenterer hverdagslige personer og situasjoner, noe som kjennetegner litteraturen fra realismen.
torsdag 3. juni 2010
Starten på et kåseri om språk og generasjoner
Nå begynner vi å bli skikkelig lei av at vi unge alltid skal kritiseres for alt vi gjør. Alt er visst galt: måten vi oppfører oss på, måten vi behandler andre på, og ikke minst måten vi behandler språket vårt på. Engelsk har alt for stor påvirkning på det norske språket sier de, og sms-språket kommer til å ødelegge morsmålet vårt i løpet av de neste 25 årene. De truer med at om 50 år er det ikke noe som heter ”norsk” lenger. Engelsk kommer til å være morsmålet, mens norsk bare blir snakket privat.
tirsdag 2. februar 2010
Romantikken
Romantikken varte fra ca. 1800 - 1840. Romantikken begynte senere og varte noe lenger i Norden enn resten av Europa. Opprinnelsen av Romantikken var i Tyskland. Der kjennetegnes den som en reaksjon på opplysningstiden, hvor verdier som fornuft og forstandighet ble lovprist. I romantikken lengtet folket etter andre sider ved mennesket - det som har med følelser å gjøre. Glede over den urørte naturen, sansen for det enkle og folkelige, og lengsel etter det som fantasien kunne skape og som slett ikke alltid stemte med fornuften, var det romantikerne var opptatt av.
Under romantikken oppstod det et nytt syn på dikteren. Han ble betraktet som et geni, og en budbringer. Dikteren var en som tok i mot sannheter, og gjennom sin egen diktning uttrykte han dette slik at vanlige folk skulle forstå. Det skulle være et skille mellom kropp og ånd, og det ble hevdet at dikteren stod Gud nærmest. Diktningen skulle vise det indre i mennesket, der følelser og fantasi rådet. Sentrale diktere fra Romantikken i Norge er Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Rousseau fra Sveits var en sentral filosof med sitt annerkjente ordtak "tilbake til naturen".
Synet på kunst endret seg også i romantikken. Kunsten ble nå et privilegert ståsted som kunne fange opp virkeligheter som det blotte øye og den rene tanken ikke hadde adgang til. Kunstneren overtok på en måte deler av det tradisjonelle presteskapets rolle fordi de annekterte muligheten til å si noe om det hinsidige, altså det kirken ikke informerte om.
Et kjent bilde er "Brudeferden i Hardanger", malt av Adolph Tideman og Hans Gude. Bildet er fra 1848:
Bilde av Henrik Wergeland (1808-1845):
Romantikken varte fra ca. 1800 - 1840. Romantikken begynte senere og varte noe lenger i Norden enn resten av Europa. Opprinnelsen av Romantikken var i Tyskland. Der kjennetegnes den som en reaksjon på opplysningstiden, hvor verdier som fornuft og forstandighet ble lovprist. I romantikken lengtet folket etter andre sider ved mennesket - det som har med følelser å gjøre. Glede over den urørte naturen, sansen for det enkle og folkelige, og lengsel etter det som fantasien kunne skape og som slett ikke alltid stemte med fornuften, var det romantikerne var opptatt av.
Under romantikken oppstod det et nytt syn på dikteren. Han ble betraktet som et geni, og en budbringer. Dikteren var en som tok i mot sannheter, og gjennom sin egen diktning uttrykte han dette slik at vanlige folk skulle forstå. Det skulle være et skille mellom kropp og ånd, og det ble hevdet at dikteren stod Gud nærmest. Diktningen skulle vise det indre i mennesket, der følelser og fantasi rådet. Sentrale diktere fra Romantikken i Norge er Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Rousseau fra Sveits var en sentral filosof med sitt annerkjente ordtak "tilbake til naturen".
Synet på kunst endret seg også i romantikken. Kunsten ble nå et privilegert ståsted som kunne fange opp virkeligheter som det blotte øye og den rene tanken ikke hadde adgang til. Kunstneren overtok på en måte deler av det tradisjonelle presteskapets rolle fordi de annekterte muligheten til å si noe om det hinsidige, altså det kirken ikke informerte om.
Et kjent bilde er "Brudeferden i Hardanger", malt av Adolph Tideman og Hans Gude. Bildet er fra 1848:
Bilde av Henrik Wergeland (1808-1845):
Romantikken
Romantikken varte fra ca. 1800 - 1840. Romantikken begynte senere og varte noe lenger i Norden enn resten av Europa. Opprinnelsen av Romantikken var i Tyskland. Der kjennetegnes den som en reaksjon på opplysningstiden, hvor verdier som fornuft og forstandighet ble lovprist. I romantikken lengtet folket etter andre sider ved mennesket - det som har med følelser å gjøre. Glede over den urørte naturen, sansen for det enkle og folkelige, og lengsel etter det som fantasien kunne skape og som slett ikke alltid stemte med fornuften, var det romantikerne var opptatt av.
Under romantikken oppstod det et nytt syn på dikteren. Han ble betraktet som et geni, og en budbringer. Dikteren var en som tok i mot sannheter, og gjennom sin egen diktning uttrykte han dette slik at vanlige folk skulle forstå. Det skulle være et skille mellom kropp og ånd, og det ble hevdet at dikteren stod Gud nærmest. Diktningen skulle vise det indre i mennesket, der følelser og fantasi rådet. Sentrale diktere fra Romantikken i Norge er Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Rousseau fra Sveits var en sentral filosof med sitt annerkjente ordtak "tilbake til naturen".
Synet på kunst endret seg også i romantikken. Kunsten ble nå et privilegert ståsted som kunne fange opp virkeligheter som det blotte øye og den rene tanken ikke hadde adgang til. Kunstneren overtok på en måte deler av det tradisjonelle presteskapets rolle fordi de annekterte muligheten til å si noe om det hinsidige, altså det kirken ikke informerte om.
Et kjent bilde er "Brudeferden i Hardanger", malt av Adolph Tideman og Hans Gude. Bildet er fra 1848:
Bilde av Henrik Wergeland (1808-1845):
Romantikken varte fra ca. 1800 - 1840. Romantikken begynte senere og varte noe lenger i Norden enn resten av Europa. Opprinnelsen av Romantikken var i Tyskland. Der kjennetegnes den som en reaksjon på opplysningstiden, hvor verdier som fornuft og forstandighet ble lovprist. I romantikken lengtet folket etter andre sider ved mennesket - det som har med følelser å gjøre. Glede over den urørte naturen, sansen for det enkle og folkelige, og lengsel etter det som fantasien kunne skape og som slett ikke alltid stemte med fornuften, var det romantikerne var opptatt av.
Under romantikken oppstod det et nytt syn på dikteren. Han ble betraktet som et geni, og en budbringer. Dikteren var en som tok i mot sannheter, og gjennom sin egen diktning uttrykte han dette slik at vanlige folk skulle forstå. Det skulle være et skille mellom kropp og ånd, og det ble hevdet at dikteren stod Gud nærmest. Diktningen skulle vise det indre i mennesket, der følelser og fantasi rådet. Sentrale diktere fra Romantikken i Norge er Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Rousseau fra Sveits var en sentral filosof med sitt annerkjente ordtak "tilbake til naturen".
Synet på kunst endret seg også i romantikken. Kunsten ble nå et privilegert ståsted som kunne fange opp virkeligheter som det blotte øye og den rene tanken ikke hadde adgang til. Kunstneren overtok på en måte deler av det tradisjonelle presteskapets rolle fordi de annekterte muligheten til å si noe om det hinsidige, altså det kirken ikke informerte om.
Et kjent bilde er "Brudeferden i Hardanger", malt av Adolph Tideman og Hans Gude. Bildet er fra 1848:
Bilde av Henrik Wergeland (1808-1845):
Abonner på:
Innlegg (Atom)
