Realismen og "En folkefiende"

Realismen kom som en reaksjon på den tidligere epoken romantikken, og finner sted fra ca. 1870 til 1890. Perioden kalles realismen fordi det ble lagt vekt på å beskrive virkeligheten objektivt, altså slik den er. Miljøet som ble skildret var hovedsakelig det borgerlige hjem. Det var sannheten som skulle frem til befolkningen, uansett om det gjaldt litteratur eller kunst. Det viktigste med verkene var å kritisere samfunnsforholdene.
Georg Brandes skrev så flott: "Det som viser at litteraturen lever, er at den setter problemer under debatt." Dette betyr rett og slett at forfatterne i "god" litteratur skulle velge emner fra samfunnslivet, f. eks; fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke, tvangsekteskap, osv.
Dette gjenspeiler seg i Henrik Ibsens drama "En folkefiende". Handlingen i dette dramaet utspiller seg midt i et samfunn hvor en sterk mann gjør opprør mot resten av samfunnet og statsmakten, på grunn av noe han virkelig mener er rett. Forholdene i en folkefiende blir skildret slik de var på den tiden, og man får innblikk i alle konflikter og løgner som foregikk. Ibsen la stor vekt på å skildre urettferdigheten i "En folkefiende", og ville at sannheten skulle frem. Ibsens "En folkefiende" setter samfunnsproblemer under debatt, har samfunnskritisk perspektiv, har handling fra samtiden og presenterer hverdagslige personer og situasjoner, noe som kjennetegner litteraturen fra realismen.