1600-tallet var et av de mest blodige hundreårene i Europas historie. 1618-1648 var den blodigste trettiårskrigen, der stormaktene kriget seg imellom. De nordiske landene var også involvert. Danmark-Norge var på den tapende siden, og det oppstod en økonomisk og politisk krise. Dette førte til at i 1660 innførte kongen enevelde i håp om å komme ut av uføret.
Krigene på 1600-tallet ble blant annet utløst av religiøse motsetninger mellom protestanter og katolikker. Menighetene begynte å straffe folk som ikke kom til gudstjenester, bannet eller ikke holdt hviledagen hellig. De som brøt dette ble satt i gapestokken eller hånet og latterliggjort. På 1600-tallet ble også et hundretalls norske kvinner og menn beskyldt for å drive med hekseri, og ble brent på bålet for dette. Det var sterk gudetro, og det ble gjenspeilet i bildene de malte. Gjerne metaforer, som lys og mørkt. Mørket er gjerne en metafor på alderdom.
Gjennom hele 1600-tallet var barokken preget av maleri, skulptur, arkitektur, musikk og litteratur i Europa. Salmen var den viktigste sjangeren innen litteraturen. De malte bilder etter hva de opplevde. Menneskene i barokktida var svært opptatt av døden, i form av angst og lengsel. Døden ble forklart i dikt og litteratur som et mye bedre sted enn på jorda hvor de levde.
Barokken slapp løs lidenskapen og de sterke følelsene. Det ble ikke spart på virkemidler og effekter av dikterne for å understreke sin sterke tro og hyllest til Gud. Barokken var frodig og overdådig, full av kraft og dramatikk, utbroderinger og overdrivelser. Kontrast var et typisk virkemiddel.
Nordens store barokkdikter var Thomas Kingo. Hans salmebok ble brukt i hele landet langt inn på 1900-tallet. Dorothe Engelbretsdotter og Petter Dass var to av Norges viktige barokkdiktere.
Disse utbroderingene og overdrivelsene du så riktig nevner i din karakteristikk av barokken, ser vi nærmest på som smakløse og til og med vulgære i vår tid. Likevel må vi kunne si at sansen for det dramatiske har overlevd, om enn i en litt annen form.
SvarSlett